Den rumenske dirigenten Sergiu Celibidache var opptatt av liknende spørsmål. Han forbindes i dag hovedsakelig med dirigentrollen, men han var også en ettertraktet pedagog som underviste både dirigenter, sangere og instrumentalister fra hele verden ut ifra et fenomenologisk perspektiv.

Selv hadde han et bevisst forhold til sine teoretiske begreper, men var forsiktig med å bruke disse i undervisningssituasjonen med sine studenter. Han ønsket ikke å intellektualisere deres forhold til musikken, men heller å oppdage musikken sammen med dem. Han hadde intensjoner om å utgi det han hadde samlet av notater gjennom et langt virke, men gjorde det aldri. Med andre ord finnes det få direkte skriftlige kilder etter ham. Han ville ikke risikere en intellektualisering og systematisering som kunne få folk til å misforstå hva som var essensen i hans arbeid. Celibidache var en del av en tradisjon som også lever videre i dag, gjennom hans mange elever. Med andre ord i den muntlige overleveringstradisjon, slik den – etter hans mening også fungerer best.

Celibidache visjon var å tilrettelegge slik at musikken skulle få utfolde seg mest mulig uforstyrret. «You can’t do anything other than let it happen. You just let it evolve. You don’t do anything yourself. All you do is make sure that nothing disturbs this wonderful creation in any way. You are extremely active and at the same time extremely passive.»

Målet var å trekke den store linje fra første til siste tone, slik at alt som skjedde underveis sto i en sammenheng. «The end must be in the beginning and the beginning in the end: Only when the last note fully participates in the first, and the first fully participates in the last, will I experience this highest form of beauty.»

Dersom musikken har en organisk utvikling, kan man se paralleller til hva som er «livets form» og hva som er essensielt i hvert menneske. Da handler det om balanse mellom spenningsskapende og forløsende krefter. Stykket slutter ikke når siste tone er spilt, men når siste rest av spenning er utladet og brakt i balanse, slik at stykket kan avslutte.

Celibidache så det som sin oppgave som utøver å være oppmerksom på disse kreftene, og hvordan de virker inn på hverandre i hver i sin unike kontekst, slik at man som utøver kan være med på å gi musikken det den trenger. Han snakker om å orientere seg, eller oppdage det musikalske landskapet som er gitt oss, følge de samme stier som komponisten engang gikk under skapelsesprosessen.

Celibidache var godt kjent med Zen-disiplinen, og dette skinner gjennom i hans arbeidsmetoder. Han var ikke opptatt av å komme fram til en perfekt måte å frasere på, eller ett bestemt tempo for ethvert musikkstykke. Hans hovedbudskap var å få sin elev til å skape sammenheng mellom sine musikalske valg. Intellektualisering var en vei til kunnskap, men ikke den eneste. Han var klar over at for mye intellekt også kan lede en på villspor – og vekk fra musikken. Man må åpne opp for øyeblikket og glemme seg selv, kun da kan musikkens sammenheng framstå. Han insisterte på at tonene i seg selv ikke er musikk, de kan bli til musikk dersom man opplever sammenhengen mellom dem. Akkurat slik som man opplever en fjellkjede. Selve linjen på fjellkjeden eksisterer egentlig ikke, vi opplever den kun i vår bevissthet. Det er jeg og du som skaper en sammenheng mellom fjellene. Det er når du spiller en frase, og ti toner blir sammenbundet på en slik måte at du og jeg og alle hører at «ja, sånn må det være».

Han var også inspirert av tankesettet til Edmund Husserl, grunnleggeren av moderne fenomenologi. I fenomenologien søker man en intersubjektiv kunnskap, det vil si den kunnskapen som er felles tilgjengelig. Husserl kalte det ren bevissthet (Reines Bewußtsein). Det er en sinnstilstand man ikke kan bestemme seg for å oppnå, men som kommer når man gir slipp på seg selv og tankene sine. Denne felles tilgjengelige kunnskapen var det Celibidache konkretiserte og kommuniserte gjennom sin undervisning.

En av de viktigste begrepene for Celibidache var intensjonalitet. Begrepet intensjonalitet omtales ofte som læren om bevissthetens målrettethet – det at vi opplever et objekt (en ting eller et musikkstykke) er en strøm av inntrykk som utfolder seg i tid. Sinnet søker en sammenheng mellom disse inntrykkene ved at vi opplever et øyeblikk (et nåpunkt) som en sammensmeltning av fortid (retensjon) og framtid (protensjon). 

Husserl understreket også at urimpresjonen (nåpunktet) skjer samtidig som retensjonen og protensjonen. Det som også er interessant med begrepene retensjon og protensjon, er denne aktive formen for erindring som finner sted i den retensjonale sone. Ordene fortid og framtid har ikke denne samme betydningen. I disse begrepene er det underliggende at vi har med oss det som har vært, samtidig som vi orienterer oss mot det som skal komme til å bli. Å la dette få betydning for musikalsk interpretasjon begynner med å erkjenne at sammenheng er essensielt.

Det er når alle nåpunkt relateres til alle nåpunkt, og man blir bevisst den store sammenhengen, at det oppstår enhet sier Celibidache: «Music can happen when the now-point experience, in which the entire grouping occurs simultaneously as a continuity of retentions, actual now-point experiences, and protentions, is exchanged for a new now-point experience, in which again the continuity of the entire grouping occurs simultaneously, in an unbroken continuum of such exchanges.»

Man kan altså se intensjonalitetsmodellen som en forklaring på at søken etter sammenheng er noe som skjer i vår bevissthet uten vår innvirkning. Celibidache går til den ytterlighet at han snakker om en opplevelse av verket som en sammenhengende opplevelse, fra første til siste tone. Er dette mulig? Hvor lenge kan vi egentlig huske begynnelsen av et verk? Som lytter er det kanskje umulig å ha en slik «hukommelse» eller ubrutt konsentrasjon. Men som utøver kan vi kanskje la denne ideen få konsekvenser for vår frasering? Som utøver vil jeg i praksis se hver frase i lys av det som har vært og det som kommer til å bli.

Celibidache innså at søken etter enhet, utvikling, kontinuitet, og at alt har to retninger, er grunnleggende fellestrekk ved alle mennesker. En av hans elever, den spanske dirigenten Jordi Mora har bidratt til en strukturering av disse essensialitetene: Det vi oppdager i musikken, er det samme som vi kan finne ved å observere oss selv som levende mennesker.

Den første essensialiteten er utvikling. Mora understreker at dette aspektet, i likhet med de tre andre aspektene, ikke avhenger av oss, men finner sted enten vi vil eller ikke: «Et musikkstykkes liv har den samme struktur som det menneskelige liv. Det som gjør musikken levende er det samme som gjør et menneske levende. Som menneske er vi i kontinuerlig utvikling fra vi fødes til vi dør, som et lys som brenner ned. Det er derfor ikke to øyeblikk som er like. Hvert eneste øyeblikk er en del av en utvikling.»

Celibidache skal i denne forbindelse ha snakket om at musikk ikke er (sein), men blir til (werden). For ham var det essensielt å skille mellom lyd som et akustisk fenomen, og lyd slik det blir oppfattet av det menneskelige sinn. Det er korrespondansen mellom hørselen og vår indre affektverden som er selve kilden til musikalsk forståelse og opplevelse.

Observerer vi pusten, oppdager vi at pusten har en struktur som ikke forandrer seg. Pusten skjer uten vår aktive medvirkning; inn og ut igjen. Dette er andre essensialitet. I musikalsk sammenheng vil det si at alt får en retning; «mot» eller «fra» kulminasjonen. Denne strukturen finnes i alt, fra den lille celle til hele verket. Finner man det ene hovedkulminasjonspunktet, kan det få konsekvenser for eksempel for all musikalsk repetisjon. Før kulminasjon er repetisjon (sett i den store struktur) til for oppbygning, mens repetisjon etter kulminasjonen blir repetisjon  til nedbygning.

Celibidache snakker i den forbindelse om naturlig tendens. «The natural tendency of repetition is distension.»

Den tredje «essensialiteten» er kontinuitet. Når man leser en bok finnes det utvikling, men ikke nødvendigvis kontinuitet. Man kan avbryte lesingen og lese videre dagen etter. I musikk er dette ikke mulig uten å miste helheten. I musikk går kontinuitet og utvikling alltid sammen.

Disse tre «essensialitetene» er underordnet den fjerde og siste: enhet. «Unity happens when after the point of culmination you relax exactly what you have created before the point of culmination. When tension and distension are equilibrated at the end you may experience the unity.»

Kan vi med dette konkludere med at Celibidache mente at absolutt all musikk kan, og må, reduseres til en enhet? What is the sense of a musical phrase? «Tata hee hoo hii doo pff». Why is this senseless? Because the beginning has no relation to the end. I den praktiske anvendelsen av Celibidaches metoder kan musikalitet «avmystifiseres» og den musikalske intuisjon tilgjengeliggjøres og formidles på en enklere og mer direkte måte. Musikalsk frihet blir på denne måten ikke redusert til å gjøre akkurat det man føler i øyeblikket, men i det å ha en større visjon etter å la musikkens siste tone forenes med den første.

Celibidache får det siste ord: «When do I know that a piece has come to its end? I know it when the end is in the beginning. When the end keeps what the beginning promised.»

www.annabelguaita.no.