30. november 2007  |  Fagfokus
«Min musikk» sier «hvem jeg er»
Hva er det som gjør at musikk kan fungere som et uttrykk for identitet, og på hvilken måte bruker vi musikk for å fortelle andre noe om hvem vi er?
 
Tekst: Marie Skånland
Foto: Pressefoto

 
IDENTITET: Artikkelforfatteren Marie Skånland ser i dette nummeret av Musikk-Kultur på forholdet mellom musikksmak og identitet. Steven Levy, redaktør i Newsweek, mener at innholdet på Ipoden din sier mye om hvem du er.
Mange har den klare oppfatningen at det er en forbindelse mellom musikk og identitet. Den musikken du lytter til kan fortelle andre noe om hvem du ønsker å være, og på den måten fungere som en identitetsmarkør: Vi bruker musikk for å fortelle omverden hvor vi hører hjemme.
På bakgrunn av dette kan det hevdes at musikksmak og identitetsdannelse henger sammen. Musikkopplevelser er direkte knyttet til følelsene våre, til kroppen vår, til våre personlige minner og til opplevelsen av hvem vi er.

Anonyme informanter
I forbindelse med mitt mastergradsarbeid dybdeintervjuet jeg fire kvinner og fire menn i 20-årene. I tillegg startet jeg opp en diskusjon på nettforumet Underskog, der til sammen 33 deltakere svarte på spørsmål om deres forhold til musikk.

I denne artikkelen har jeg brukt sitater fra intervjuene og diskusjonen fra Underskog. Jeg har latt informantene være anonyme, og har derfor gitt dem fiktive navn.
Flere opplever en bevisst forbindelse mellom sin egen identitet og den musikken de lytter til:
– Jeg opplever en sterk sammenheng mellom min musikksmak og «hvem jeg er». Platesamlinga er som et arkiv over min historie, og sier mye om hvordan jeg utviklet meg (f.eks bare deppemusikk fra perioden 1987-1989) og hvilke miljøer jeg identifiserte meg med (har en Blitz Hits skive fra 1988...). Jeg mistet alle CDene mine innkjøpt mellom 1990-1994 ved et innbrudd. Det var som en del av identiteten min gikk tapt, en hel epoke forsvant, forteller «Mia».

Og vi gir uttrykk for «hvem vi er» via vår musikksmak. Musikken vi lytter til kan signalisere hvilke sosiale grupper vi har tilknytning til, og våre konsertvaner understreker vår sosiale og kulturelle tilhørighet. På denne måten fungerer musikk som en identitetsmarkør: Jeg markerer meg ovenfor «de andre» gjennom «min musikk». Professor Even Ruud mener at vi bruker musikk til å fortelle omverden hvor vi hører hjemme i forhold til kjønn, etnisitet, lovlydighet, grad av tilpasning til samfunnet og mye mer.
– Måten vi tilkjennegir vår musikksmak på, gir samtidig uttrykk for en rekke holdninger og verdier som indirekte finner sin mulige korrespondanse i det sosiale feltet, hevder han.

Musikalske verdier i ungdomstiden er påvirket av kulturelt definerte stereotypier som er ekstremt motstandsdyktige mot forandring når de først er lært. Ruud mener da også at vi skaper grenser for hvilken musikk vi kan akseptere og like. Han mener årsaken til at vi reserverer oss mot noen musikkformer, grunner i hvor vi plasserer oss sosialt og kulturelt. Det er ikke nødvendigvis musikkformen i seg selv, men holdningene, verdiene og væremåten som er knyttet opp til den vi ikke kan identifisere oss med. Disse forestillingene kan bli så sammenvevd med det musikalske, at vi kan ha problemer med å skille dem fra selve musikken.

Min musikk
Vi antar at vi kan lære noen å kjenne via deres smak. Andres smak gir oss innsikt i deres tanker og følelser. Kulturell smak er med andre ord ikke bare subjektivt, men avslørende i forhold til hvem du er.
Steven Levy er redaktør og journalist i Newsweek. Han har skrevet om mp3-spilleren iPod og trekker linjer mellom iPoden, musikken og brukerens identitet.

– Mennesker er alltid blitt dømt ut fra det de lytter på, hevder han. Han mener derfor at man ved å vise fram musikksamlingen sin, samtidig viser hvem man er:
– Vis fram iPoden din til en venn, en date eller en totalt fremmed ved siden av deg på flyet, og du åpner deg som en bok. Det eneste noen behøver å gjøre er å se gjennom musikkbiblioteket ditt, og musikalsk sett er du kledd naken. Det handler ikke bare om hva du liker – det handler om hvem du er, sier Levy.
Ruud påpeker imidlertid at man ikke nødvendigvis vet så mye om hvem en person er kun ved å få innblikk i personens musikksamling.

– Vår identitet, hvem og hva vi ønsker å oppfatte oss som, rommer noe mer enn innholdet i de stereotypiene vi bruker når vi skal plassere andre på bakgrunn av deres musikksmak, hevder han. «Hanne» stiller seg bak dette:
– Akkurat som klær ikke skaper mennesket, så gjør ikke musikk det heller. Man kan muligens få et innblikk i politisk ståsted, humør osv., men mennesket er jo heldigvis veldig mye mer enn musikken de spiller, eller klærne de går i.

Sårbar for kritikk
Men Ruud påpeker likevel at musikken prinsipielt kan brukes til å forme kollektive stereotypier, og at den slik sett lar seg bruke til å kommunisere hvor man hører hjemme i forhold til bestemte verdiskalaer for oppførsel.
Selv om vi ikke kan dømme et menneske ut fra musikken hun lytter til, kan vi ofte ha problemer med å skille mellom smak og identitet. For mange er det naturlig å gjøre seg opp en mening om andres musikk, og dermed også dens eier. Å vise fram musikksamlingen sin kan derfor være følelsesmessig risikabelt:
– Jeg tror faktisk at jeg er litt sårbar for kritikk av musikken min. Folk som kritiserer andres musikksmak, irriterer meg skikkelig. Jeg liker det i hvert fall ikke hvis noen kritiserer musikksmaken min. Hallo – det er jo den musikken jeg liker! forteller «Siv».

Siv vil helst ikke at andre skal vite hva hun lytter til, fordi «det blir såpass personlig og jeg tror jeg er redd for at de skal synes at det er dårlig». Hun sier hun føler seg sårbar hvis musikken hun lytter til blir kritisert. Musikken sammenfaller med hvem hun er og en kritikk av hennes musikksmak kan derfor også oppleves som en kritikk av hennes person.

Ruud forklarer at «når musikken kan få en oppsummerende funksjon for identitet, blir det forståelig at personer blir dypt provosert når noen kritiserer deres musikksmak».
«Roar» er en av dem som går i forsvarsposisjon når musikksamlingen hans blir kritisert:
– Jeg blir faktisk ufattelig defensiv, noe som er irriterende. Men man kommer ikke vekk fra at musikksmak er så personlig at å kritisere platesamlingen min er som å slenge dritt om familien min.

Sosial tilhørighet
«Lene» forteller at hun skiller mellom den musikken som representerer hennes «utad-identitet» og den som representerer hennes «personlige identitet»:
– Man kan nesten alltid si at alt man gjør, alt man sier, attitude og hva man er interessert i; alt dette er en del av, eller en forsterkning av, din egen identitet. Men noe av musikken er kanskje ikke like tydelig, det er ikke en sånn utad-identitet. Noe av den musikken jeg hører på er det nok ingen som ville tro at jeg hører på, fordi jeg ikke ser sånn ut. Men andre ganger, for eksempel når jeg hører på hip hop, så går jeg litt kulere og er litt mer sånn «in». Det er kanskje mer det som er utad-identiteten min.

Fordi identitet er noe som må bekreftes, er vårt forhold til andre sentralt i identitetsdannelsen. Som individer er vi avhengige av gruppa for å få sosial anerkjennelse og aksept. Dette bidrar til at musikksmak blir gjenstand for sosial påvirkning. Felles musikkinteresser kan skape en gruppefølelse som gir opplevelse av tilhørighet og eksklusivitet. Å lytte til musikk sammen med venner bidrar til at den enkelte utvikler sin egen musikksmak, samtidig som det bygges en felles identitet innad i gruppen.
– Gruppetilhørighet, vennskap og nære personlige relasjoner, gjerne knyttet til utvikling av livslange verdier, er innkapslet i emosjonelle opplevelser knyttet til musikk, sier Ruud.

Det å dele musikksmak kan inngå i en gruppeidentitet fordi det blir et tydelig skille mellom «vi som liker denne musikken» og «de som ikke gjør det». De som deler musikksmak blir dermed en del av et markert «vi».

Musikk som identitetsmarkør
– Jeg synes det er morsomt å vise musikken jeg hører på til andre, sier «Patrick». Å lytte sammen, å utveksle musikk og å snakke om musikk skaper en følelse av å høre til, og knytter en persons opplevelse av seg selv til et større fellesskap. Fordi vår musikksamling kan henge tett sammen med vår opplevelse av hvem vi er, kan det likevel være en spesiell opplevelse å dele den med andre:
– Det var en venninne som kjøpte seg en iPod lik min, og hun hadde nesten ikke musikk, så vi koplet den på macen min, og så fikk hun all musikken min. Men det var litt rart, for plutselig hadde hun all min musikk. Det er litt som å gi bort alle notatene før en prøve. «Oj, plutselig har du alt uten å jobbe for det.» Jeg er ikke så veldig lei meg for det, men det var litt rart, for det er jo personlig det du har, forteller «Petter».

På nettsteder som MySpace og Facebook er det om å gjøre å komme i kontakt med andre mennesker, og fortelle de andre noe om hvem man er. Å legge ut spillelister eller «favorittmusikk» er en vanlig måte å skape et inntrykk av seg selv hos andre, og fungerer her tydelig som en identitetsmarkør.

«Mette» sier dette om å vise fram musikksamlingen sin:
– Det er vel derfor vi har CD- og bokhyller, er det ikke? For at man skal være stolt av hva man har, og samtidig vise alle hva du er stolt av. Populærlitteratur som Margit Sandemose (for dem som leser det) og CD-er man ikke er stolte av, kan man henholdsvis gjemme i nattbordsskuffen eller i en CD-mappe nederst i undertøy-skuffen.

I 2005 ble det gjennomført en undersøkelse om sosiale mønstre knyttet opp til musikkdelingen på iTunes. Deltakerne i studien gjorde musikksamlingen sin tilgjengelig for andre på samme subnett ved å aktivere iTunes’ musikkdeling, noe som førte til nye tanker rundt deres musikalske identitet. De måtte nå gjøre seg opp en mening om hvordan de ville framstille seg selv gjennom sitt eget musikkbibliotek.
Det viste seg at deltakerne la til eller fjernet deler av musikksamlingen sin for å konstruere en identitet de følte seg mer komfortabel med. Én deltaker var opptatt av å skape et mer balansert bilde av seg selv, og la inn større deler av musikksamlingen sin på iTunes. En annen deltaker valgte å bruke muligheten til å promotere tysk musikk, og dermed legge vekt på sin nasjonale identitet. Musikkdelingen ga deltakerne i studien mulighet til å skape seg et bilde av kollegaene:
– iTunes er en teknologi som gir støtte til den omhyggelige utformingen av identitet, sier en av deltakerne.

Det kommer tydelig fram i denne studien at musikk henger nøye sammen med opplevelsen av identitet, og at musikksmak kan fungere som en identitetsmarkør. «Mia» sier eksplisitt at hun «identifiserer andre med musikken deres, og putter dem i bås.» Da er det kanskje ikke så rart at mange tenker seg om to ganger før de viser fram hele musikksamlingen sin:
– Jo da, jeg har så klart en del guilty pleasures i samlinga som jeg passer på å skyve litt ekstra bak i hylla når vi har fest. Og det har vel også hendt at jeg har åpnet «flaue låter» i andre avspillere enn iTunes for å hindre at de kommer med i last.fm-profilen min, innrømmer «Martin».

De holder musikken skjult
Fordi utviklingen av musikalske preferanser er avhengig av sosiale påvirkninger, er det naturlig å anta at musikksmak først og fremst inngår i presentasjonen av den enkeltes sosiale tilhørighet. Sosial identitet dreier seg om de sosiale gruppene som hvert enkelt menneske ønsker å tilhøre eller som de deler viktige verdier med.

Flere gjør bevisste valg av hvilken musikk de viser til andre og hvilken musikk de velger å holde skjult. Den musikken de holder skjult, er musikk de ikke ønsker skal være en del av deres sosiale identitet.
Dette innebærer at mange eier og lytter til mer musikk enn de annonserer, men at deler av denne musikken oppleves som privat, og først og fremst inngår i deres personlige identitet.
Om den personlige identiteten sier Crozier at dette er den delen av deg selv som bare du kjenner til: dine lengsler, ambisjoner og overbevisninger, som du ønsker eller ikke ønsker å dele med andre.

Hvilken musikk du ønsker at andre skal identifisere deg med, og som dermed inngår i din sosiale identitet, er i stor grad knyttet til de stereotypiene som er forbundet med musikken. Det betyr at det ofte ikke er musikken i seg selv, men de holdninger og verdier som er knyttet til den, som gjør at musikken kan fungere som en identitetsmarkør.

Musikalske verdier i ungdomstiden er påvirket av kulturelt definerte stereotypier, og Ruud bemerker at «musikken prinsipielt kan brukes til å forme kollektive stereotypier». På denne måten kan man bruke musikk til å kommunisere hvem man ønsker å være, og i hvilken sosiale gruppe man ønsker å høre hjemme.

Marie Skånland
har mastergrad i musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo. I mastergradsprosjektet undersøkte hun på hvilken måte musikk blir integrert i hverdagen til brukere av mp3-spillere, og gikk blant annet inn på forholdet mellom musikk og identitet. For tiden jobber Skånland i fritidsavdelingen i Oslo Fengsel og som korleder for et barnekor i Klemetsrud. Hun har tidligere skrevet for gratismagasinet Skum.

Utvalgt litteratur
• Crozier, Ray W. 1997: «Music and social influence» i D.J. Hargreaves og A.C. North (red.), The Social Psychology of Music, ss. 66-83, Oxford University Press, New York

• van Dijck, José 2006: «Record and Hold: Popular Music between Personal and Collective Memory» i Critical Studies in Media Communication, Vol. 23, No. 5, ss. 357-374, Routledge

• Frith, Simon 1996: Performing Rites: Evaluating Popular Music, Oxford University Press, New York

• Levy, Steven 2006: The Perfect Thing: How the iPod became the defining object of the 21st century, Ebury Press

• O’Neill, Susan A. 1997: «Gender and music» i D.J. Hargreaves og A.C. North (red.), The Social Psychology of Music, ss. 46-63, Oxford University Press, New York

• Ruud, Even 1997: Musikk og identitet, Universitetsforlaget AS, Oslo

• Voida, Amy, R. E. Grinter, N. Ducheneaut, W. K. Edwards og M. W. Newman
 2005: «Listening In: Practices Surrounding iTunes Music Sharing» i CHI 2005 Papers, April 2-7, Portland, Oregon, USA, ss. 191-200, ACM 2005 (URL: http://www.cc.gatech.edu/~amyvoida/listeningIn- chi05.pdf)
 


Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. ©Musikk•Kultur
Utgiver: Musikk•Kultur AS, Pboks 871, 0104 OSLO. Telefon +47 23 35 61 00
Ansvarlig redaktør Geir Storli
Musikk•Kultur arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk
 
 
Siste Nyheter

 
Siste Bøker & Noter