 |
| |
|
| 30. november 2009 | Bøker & Noter |
| Best på tidligrocken |
| Anmelder Audum Molde savner analyse og refleksjon, men som coffetable-bok fungerer den ypperlig. |
| |
Denne boka er en spin-off av NRKs TV-serie med samme navn. Det har tatt fem år og det har kommet inn to nye journalister som forfattere i tillegg til Per Kristian Olsen, til gjengjeld har boka fått med dette århundret.
Olsen har gjort en fin jobb med formidling av norsk rockhistorie, og han er solid på den tidlige epoken. Boka starter veldig godt, med mange underholdende og innsiktsfulle historier og anekdoter fra 50- og 60-tallet. Her fortelles det om miljøer og aktører, og enkeltartistene settes inn i en sammenheng. Dette blir det dessverre mindre og mindre av utover i boka. Fra 80-tallet og framover er det stort sett oppramsing av band og artister, i en form og fortellingsstruktur som ligger et sted mellom avis-feature, anmeldelse og leksikonartikkel.
Hvor er bransjefolket?
Boka er skrevet av tre journalister, som stort sett også bruker andre journalister som sannhetsvitner i sitatene. En musikkviter, en produsent eller en låtskriver, en bransjeperson eller to med på laget kunne kanskje ha tilført denne boka alternative og mindre forutsigbare innfallsvinkler og åpnet opp perspektiver som forsvinner i alle bandbiografiene?
Språket kunne også ha tjent på dette, for her er det lite faglighet og desto mer lettvinte anmelder-floskler. Madrugada er «melankolikongene» (som vanlig), rocken hadde «opprørske rytmer» (!), og Seigmen er «mystiske mørkemenn»…
Selv om Susanne Sundfør vil være «først og fremst artist, ikke kvinne» og Ane Brun syns det er «middelaldersk» å dele Spellemannprisen inn i mannlig og kvinnelig artist, putter boka likevel begge to inn i det tabloide avsnittet «Jenteåret 2006» – point missed.
Problematisk tittel
Bokas tittel er litt problematisk, for handler den egentlig om norsk rocks historie? Den forteller en lang rekke historier om rock, men også om pop, visesang, hip hop, elektronika med mer. Aldri defineres eller drøftes disse begrepene. Derfor virker det vilkårlig når noen knapt er nevnt i bisetninger, kanskje fordi de er for mye «pop» og for lite «rock» (Zoo? Lava?), mens andre kommersielle popnavn har fått egne artikler (Aqua, Annie).
90-tallets mest solgte norske artist er ikke nevnt. Og hvilken forståelse av musikkens og bransjens utvikling ligger til grunn for at viktige bakmenn/kvinner, stilskapende produsenter, teknikere og studiomusikere kun sporadisk nevnes, mens det ramses opp band etter band etter band?
Forfallet i norsk rock i 1976 beskrives slik: «Nå endte de en gang uflidde rockerne opp som studiomusikere, produsenter eller Grand Prix-artister». «Uflidd rocker» = cred, «produsent» = ikke bra. Teknologien som har båret fram den musikalske utviklingen, får vi ikke vite mye om.
Et annet eksempel: Punkens betydning for rekrutteringen innen norsk pop og rock beskrives godt, men det står ingenting om ten sing-bevegelsen, som har rekruttert minst 50 % av dagens norske musikere i 20- og 30-årene. Grunnen er vel at denne lite uflidde (?) talentutviklingsarenaen i forfatternes kretser er mindre «kredibel» enn selv danseband. Men det ville ha vært en uventet og spennende historie i en bok som denne.
Savner refleksjon og analyse
Det er et paradoks at en bok om rock gir inntrykk av å repetere og sementere vedtatte sannheter, i stedet for å utfordre etablerte forestillinger. Jeg skulle ønsket meg litt, bare litt, refleksjon og analyse, ikke bare handlingsreferater om artistene og journalistene som skrev om dem. Jeg skulle ønsket meg at boka hjalp leseren til å se enkelthendelser og fenomener i en større og bredere sammenheng. For det er temaet verdt.
Så hva vil denne boka være? Hva er ambisjonen? Pop og rock-leksikon trenger vi ikke – det har Eggum allerede laget, og bra er det også. Tittelen antyder et konseptalbum som utfordrer og overrasker, men boka er heller en lang samleplate med singler av varierende kvalitet. Men som coffeetable-bok som du kan bla i og lese bit for beat, er den med sine flotte bilder og masse historier og anekdoter bedre enn både A-magasinet og Dagbladet Lørdag til sammen.
Audun Molde
|
|
|
|
|
| |
Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.
©Musikk•Kultur
Utgiver: Musikk•Kultur AS, Pboks 871, 0104 OSLO. Telefon +47
23 35 61 00
Ansvarlig redaktør Geir
Storli
Musikk•Kultur arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler
for god presseskikk
|
|
|
|
|
