 |
| |
|
| 3. mai 2010 | Fagfokus |
| Hva er egentlig stygt? |
| For bortimot hundre år siden var det Vårofferet som fikk gjennomgå. Etter Ultimafestivalen i år havnet en frustrert tilhører i musikalsk fosterstilling. Når er egentlig musikken stygg – eller vakker? |
| |
|
|
| |
 |
|
PROVOSERTE: Da Igor Stravinskijs Vårofferet ble urframført i Paris i 1913 var det til sint buing fra salen. Provokasjon kan utfordre etablerte sannheter, skriver artikkelforfatteren i dette essayet.
|
|
|
|
Théâtre des Champs-Élysées, Paris, 29. mai 1913: En lys tone klinger gjennom salen, henger noen sekunder, gjør noen små melodiske hopp. Er det en obo? Nei, en fagott? I et uhørt lyst og anstrengt register? Murring i salen. Strofen gjentas, flere instrumenter kommer inn. Klarinetter. Kalde klanger, kromatiske linjer. Spiller de samme stykke? Sinte tilrop og buing fra publikum.
Intens diskusjon mellom tilhengere og motstandere av musikken. Etter hvert som orkesteret fortsetter sin kakofoni av kaotiske klanger og barbariske rytmer, utarter kranglingen i salen til den rene nevekamp. Det hele blir så høylytt at danserne på scenen ikke lenger hører musikken, og koreografen må brøle ut takter fra kulissene. Det blinkes med lysene i et fånyttes forsøk på å roe ned tilskuerne. I pausen kommer politiet, men heller ikke det klarer å skape den ro man vanligvis forventer i en konsertsal. Komponisten blir observert gråtende på vei ut av bygningen, før forestillingen er ferdig.
Omtrent slik skal det ha gått til, da Igor Stravinskijs ballett Vårofferet ble urframført.
Oslo, 7. oktober 2009: I et hjertesukk av et debattinnlegg på MICs nettavis Ballade, klager komponisten Jon Øivind Ness over at mye av samtidsmusikken «er blitt så grønnjævlig fæl» at han havnet i musikalsk fosterstilling etter å ha besøkt Ultimafestivalen. En slik uttalelse – endog fra en komponist – går ikke upåaktet hen, og den følgende uken debatteres det heftig fra flere hold på ballade.no.
Historien har gitt Stravinskij rett, og stemplet hans kritikere som komiske, bakstreverske dinosaurer. Det betyr selvsagt ikke at Jon Øivind Ness er en dinosaur. Om han vil bli husket som en varsler som torde å ta et oppgjør med egen bransje, eller om han vil bli glemt sammen med alle de andre som opp gjennom tidene har påstått at alt var bedre før – det får bli opp til framtidige generasjoner å avgjøre. Men begge disse historiene belyser et tema som gjerne kan drøftes: hva er egentlig stygt, og hva er vakkert?
Læren om det skjønne
Estetikk er læren om det skjønne, men hva er egentlig dette skjønne? Hva som oppfattes som vakkert vil til sjuende og sist alltid være en subjektiv opplevelse, selv om vi farges av etablerte sannheter og våre omgivelsers idealer. Men hvis vi gjør et forsøk – i det minste innenfor denne tekstens rammer – på å forstå effekten av skjønnhet, kan vi kanskje si at den skaper en dyp, følelsesmessig reaksjon hos mottakeren, en følelse som ikke kan forklares, kun oppleves. Skjønnheten kan gi oss en eksistensiell berøring.
Hva som er stygt har tradisjonelt blitt viet langt mindre oppmerksomhet. Umberto Eco skiller i sin bok On Ugliness mellom begrepene stygghet i seg selv og formell stygghet. Den første kategorien viser til ting som i seg selv er manifestasjoner av stygghet, slik som ekskrementer eller en vemmelig stank. Den andre kategorien er mer interessant for oss: det som er stygt fordi det avviker fra et idealmål. Dette omfatter for eksempel kunst som er slett utført.
Det interessante med formell stygghet er at den er foranderlig, og endrer seg i takt med paradigmer og skjønnhetsidealer. Jeg tror av den grunn at verken det skjønne eller det stygge lar seg identifisere objektivt i en musikalsk sammenheng. Grunnen til at Vårofferet skapte rabalder var selvsagt at både klangbehandling, instrumentering, harmonikk og bruk av rytmikk stred imot tidens oppfatning av hva som var en konsertsal verdig. Slik sett passer det godt med Ecos begrepsapparat. Men går det ikke dypere enn som så? Ecos idé om formell stygghet insinuerer at det som ikke avviker fra idealmålet, automatisk er vakkert. Men også dette er jo en absurd tanke! En korrekt harmonisert korallsats vil ikke uten videre røre oss til tårer – det må noe mer til. Men hva?
Selve nerven
Kanskje må vi lete i andre enden. Hvis vi likevel skal forsøke å peke på det stygge i musikk, er det kanskje snakk om friksjon og spenning, heller enn om avvik fra idealer. Det stygge er nerven som faktisk bidrar til å skape virkelig musikalsk skjønnhet. Det stygge ligger immanent i skjønnheten. De er uløselig knyttet sammen. Uten friksjon, uten nerve, ingen sann skjønnhet.
Om man skal finne eksempler fra musikkhistorien før Stravinskij, er det lett å peke på stykker som Adagiettoen fra Mahlers femte symfoni, også kjent gjennom Viscontis film Døden i Venedig. Allerede i starten av satsen hinter melodiens små, kromatiske vendinger om en indre disharmoni i alt det sødmefulle. Etter hvert som musikken folder seg ut, bygges det opp stadig mer spenning. Akkordene gnisser mot melodien og gir tilstrekkelig harmonisk friksjon til at det hele blir både vakkert og hjerteskjærende på en gang. Ikke til å undres over at Visconti syntes denne satsen passet godt til å beskrive von Aschenbachs sjelstilstand i møtet med den unge Tadzio.
Men selv en såpass «vakker» komponist som Bach konstruerer sin overjordiske skjønnhet gjennom kontrasterende kontrapunkt, friksjonsskapende forholdninger, og gjennom en viderespinningsteknikk hvor oppløsningen av den harmoniske spenningen stadig utsettes.
Men dersom vi altså postulerer at all sann skjønnhet betinger noe uskjønt, betyr det at det omvendte også er gyldig? Finnes det en latent skjønnhet i alt stygt? En slik påstand kan neppe forsvares. All stygg lyd har ikke nødvendigvis kunstnerisk verdi. Og det er vel essensen av Jon Øivind Ness’ påstand.
Hørt alt, sett alt...
En av postmodernismens konsekvenser er at ingenting lenger sjokkerer. Vi har hørt alt, vi har sett alt; alt er blitt gjort før. Bildekunst kan knapt lenger provosere i kraft av seg selv, den må knyttes til ytre, tabubelagte temaer som religion, død eller seksualitet. En høyst middelmådig tegning av en araber med bombe på hodet blir verdensberømt over natten fordi tegneren sier den forestiller en kjent profet. Morten Viskum vekker avsky og begeistring ved å bruke en menneskehånd som pensel. Og i vår fikk Bjarne Melgaard omfattende oppmerksomhet etter å ha brukt (tilsynelatende uskyldige) fotografier fra et kvasi-pedofilt magasin i sin egen kunst. At kunstneren etterpå hevdet at fotografienes bakgrunn var irrelevant for hvordan hans arbeid skulle vurderes, vitner enten om en grenseløs naivitet eller en nokså kynisk framgangsmåte for å skaffe seg publisitet – men det er en annen debatt. Konseptkunsten kan i alle fall synes å ha gjort en dreining bort fra et ønske om å vekke undring, til et ønske om å vekke harme.
I vår tids musikk kommer en liknende tendens til uttrykk ved at mange komponister og artister søker ekstremer – det være seg innenfor samtidsmusikk, jazz eller black metal. Paradokset er at den gjengse lytter aldri har vært mer erfaren enn i dag. Postmodernismen har som nevnt utsatt oss for det meste, og det er utenkelig at historien fra Vårofferets premiere skulle kunne gjenta seg i Oslo Konserthus. Stravinskij er forlengst blitt mainstream; hans en gang så kontroversielle og skandalebefengte verker er blitt crowd pleasers i konsertsaler over hele verden.
Men musikken i seg selv har da ikke endret seg? Vårofferet er akkurat det samme nå som i 1913. Altså må det være vi lyttere som har endret oss. En slik musikalsk modning – eller toleranse, om man vil – finner kontinuerlig sted også på det individuelle plan. Å trå inn i Stravinskijs klangunivers for første gang, krever fortsatt tilvenning fra den enkelte lytter. Men i den store mengden av musikalske uttrykk vi stadig eksponeres for, har et verk som Vårofferet mistet sin evne til å provosere. Det frambringer i verste fall et skuldertrekk.
Det tragiske paradoks
Så er det en sammenheng mellom dagens erfarne lyttere og komponistenes søken etter det ekstreme? En komponist som fullt ut blir elsket og verdsatt av sin samtid, passer dårlig inn i kunstnermyten. Skriver man musikk alle liker, er man ikke et navn for historiebøkene. Vi har nok alle erfart hvordan en CD som forfører og gir stor tilfredsstillelse første gang vi hører den, etter relativt få gjennomlyttinger kan miste evnen til å interessere oss. Mens det albumet du først ikke fikk helt taket på, som holdt tilbake godsakene, som krevde at du lyttet med konsentrasjon og et åpent sinn – det kan plutselig bli en innspilling du får et sterkt og langvarig forhold til, og som ti år seinere fortsatt byr på nye nyanser og erfaringer. Av denne grunn tyr muligens enkelte komponister og artister til en ekstrem stygghetsestetikk, i den selvmotsigende kampen om å støte fra seg det brede publikum.
Er det rett og slett samtidsmusikkens tragiske paradoks at den aldri må bli for populær? Må Ultimafestivalen, som den fremste formidleren av samtidsmusikk i Norge, balansere sin tilværelse mellom kommersiell suksess og kunstnerisk ruin på den ene siden, og en tilværelse som intern kollegafest for komponister med påfølgende konkurs på den andre siden? Vil et for høyt besøkstall være et symptom på at festivalen har mistet sin evne til å utfordre lytterne? Eller er Ultimas suksess et tegn på at god kunst alltid vil finne sitt publikum, samme hvor kompromissløs den er? Debatten Ness satte i gang, bidro til å aktualisere slike spørsmål.
Dynamiske skjønnhetsidealer
Selv om det aller meste av den «stygghetsdyrkende» musikken i dag vil få en langt mindre kunstnerisk innflytelse enn Stravinskij fikk, bør kanskje vi musikkelskere ønske den velkommen. I møtet med det stygge, det vanskelige, det ubehagelige; i møtet med provokasjonen settes vår musikkforståelse på prøve, og vi tvinges til å vurdere vår oppfatning av skjønnhet.
Mange av musikkhistoriens mest innflytelsesrike komponister er nettopp dem som har sprengt samtidens skjønnhetsidealer, og tvunget publikum til å finne nye erfaringsformer. Beethoven, Wagner, Schönberg, Cage og Xenakis er opplagte navn, i tillegg til den gode Stravinskij.
Kanskje skal vi være glade for at det finnes kunstnere på alle felt som fortsatt anstrenger seg for å provosere sin samtid. Kanskje skal vi være dem takknemlige for at de fortsatt gidder å tvinge fram en følelsesreaksjon hos oss inntrykksmettede kulturkonsumenter. Ikke på grunn av provokasjonens kunstneriske fortreffelighet, men på grunn av diskusjonen den kan bringe med seg. Provokasjonen kan utfordre etablerte sannheter. Skjønnhetsidealer er dynamiske, de forandrer seg kontinuerlig. Men de endres ikke av seg selv. De endres gjennom vårt møte med det stygge. Slik de gjorde det med Vårofferet i 1913.
Ville Himanka Langfeldt
går bachelorstudiet i musikkpedagogikk ved Norges musikkhøgskole, med jazzsaksofon som hovedinstrument, og presenterer her et musikkfilosofisk essay.
Kilder:
Eco, Umberto (red.) (2007): On Ugliness. Rizzoli International Publications, New York
http://en.wikipedia.org/wiki/The_Rite_of_Spring.
|
|
|
|
|
| |
Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.
©Musikk•Kultur
Utgiver: Musikk•Kultur AS, Pboks 871, 0104 OSLO. Telefon +47
23 35 61 00
Ansvarlig redaktør Geir
Storli
Musikk•Kultur arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler
for god presseskikk
|
|
|
|
|
