27. mai 2010  |  Fagfokus
I en palestinsk flyktningleir
I en flyktningleir i Libanon foregår – mot alle odds – et viktig musikkpedagogisk arbeid. Prosjektet har konsekvenser for hvordan vi tenker om musikkopplæring.
 

 
DANS OG KRIG: Barn i flyktningleiren Shatila danser under veggtegninger fra Gaza-krigen.
I januar i fjor dro Vegar Storsve til Sør-Libanon for 31. gang – på tross av Gazakonflikten og at det samme morgen ble annonsert nok et rakettangrep fra Sør-Libanon og inn i Israel – med dertil hørende målrettet svar.
Sammen med Petter Barg og Inger Anne Westby fra Norges musikkhøgskole leder han et stort musikkprosjekt i palestinske flyktningleire og libanesiske spesialskoler i havnebyen Tyr. I samarbeid med den humanitære organisasjonen NORWAC (Norwegian Aid Committee) og Forum for kultur og internasjonalt samarbeid har de organisert et musikkpedagogisk hjelpearbeid som har konsekvenser for helse og kulturelt samarbeid på tvers av ulike religiøse og politiske skillelinjer i Libanon.

Militær kontroll
Ingen slipper inn i flyktningleiren Rashedie utenfor Tyr uten tillatelse fra libanesiske myndigheter. På veien fra Beirut må Vegar og Inger Anne alltid innom militærforlegningen i den historiske byen Saida for å få den obligatoriske lille papirlappen med noen uforståelige arabiske tegn. Så er det bare å krysse fingrene og håpe på at tillatelsen blir håndtert videre og at den skrives inn i permen som voktes av de militære foran inngangen til flyktningleiren, som ytre sett kan forveksles med en sliten, tettpakket landsby ved strandkanten.

Uverdig situasjon
Etter den israelske okkupasjonen dro en stor del av i alt 700 000 palestinske flyktninger til Libanon. I dag huser landet 368 000 palestinske flyktninger. Gruppa utgjør cirka ti prosent av befolkningen, er stuet sammen i 13 offisielle leire og er fratatt rettigheter til helsetjenester, utdanning, og arbeid innenfor en hel rekke yrker. Uten støtten fra UNRWA – FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten – ville de ikke ha klart seg. Arbeidsledighet, sosiale problemer og psykiske helseproblemer er svært utbredt.

Under slike forhold vil barna lett kunne utvikle følelser av mistillit, skyld, underlegenhet og svekket identitetsopplevelse. De unge møter store utfordringer i forhold til å bevare håpet om et bedre liv som voksne.
En musikkpedagogisk utfordring

Forutsetningene for å starte et musikkpedagogisk prosjekt kunne neppe ha vært vanskeligere. Det finnes ingen musikkpedagogiske tradisjoner blant palestinerne, slik vi kjenner det, og den muslimske kulturen gir heller ikke musikken noen framstående plass. Allmenn musikkopplæring krever instrumenter, sang- og musikktradisjoner, lokaler og kontinuitet i lærerkrefter. Det er sterke restriksjoner for hva jenter kan gjøre, og Vegar har flere ganger møtt motstand når han i god likestillingsånd lar jentene spille både el-gitar og trommer.
Tilbudet slår utvilsomt an blant de palestinske ungdommene. Jentene har et godt utviklet rytmisk driv, noe de har erfart på kroppen i forbindelse med dans, som har en sterk tradisjon blant palestinerne.

Et musikalsk praksisfellesskap
Hvordan er det mulig å opprettholde et slikt tilbud?
Vegar og Inger Anne har knyttet Norges musikkhøgskole opp mot prosjektet og samarbeider med NORWAC og Forum for kultur og internasjonalt samarbeid. Hjelpen kanaliseres gjennom Beit Atfal Assumoud, en partipolitisk og religiøst nøytral organisasjon som arbeider blant foreldreløse og vanskeligstilte barn.

Opp gjennom årene har Vegar, Inger Anne og studenter fra Musikkhøgskolen fraktet instrumenter hit. Nå omfatter instrumentariet tre synther, mikrofoner og forsterkeranlegg, el-gitarer, fioliner, gitarer, saksofoner, Orff-instrumenter, trommesett, håndtrommer, trekkspill og melodika. Et ganske broket instrumentarium med spesielle krav til musikalsk arrangement og samspill.

Gehørbasert undervisning
Mellom tretti og førti barn deltar i prosjektet. To av de eldste har fått lederfunksjoner, og særlig Shadi på trekkspill holder øvelsene i gang fra uke til uke. Han har den organisatoriske oversikten og kan sette sammen grupper slik at de eldste ungdommene kan ta seg av de yngre. Grupper på åtte-ti ungdommer i alderen 14-18 år gir en god struktur på gruppeøvelsene.

Når Vegar er der, kommer han gjerne med forslag til nye riff eller ostinater som kan øves inn. Alt innøves via øret, og melodi­stemmer og rytmemønstre gjentas til de sitter. Vegar har utviklet en arbeidsmetode med bruk av et såkalt «flerbruksarrangement» som gjennom repetisjon og variasjon av rytmefigurer, ostinater, små melodier og riff, gir musikalsk flyt og skift­ende tekstur på musikken.

Alle blir utfordret på sitt nivå, og som tilpasset opplæring er dette en ideell måte å arbeide på. Dette er en vanlig arbeidsmetode i musikkterapien, og vi kunne slik sett like gjerne ha karakterisert arbeidet som en form for (samfunns) musikkterapi.

Vegars arrangementer kan ofte ta utgangspunkt i en akkord, eller noen toner som for eksempel nybegynnerne på saksofon behersker. Rundt dette legger han melodier og andre ostinater. En av slagerne er kjenningsmelodien fra Flåklypa, en strofe som Shadi hadde plukket opp da han var på besøk i Norge og som Vegar siden laget et arrangement på.

Motkraft mot ekstremisme
Beit Atfal-senteret i Rashedie-leiren er en oase i en hverdag som kan fortone seg håpløs for innbyggerne. Vårt besøk preges også av den pågående Gaza-konflikten, og gjennom våre mange besøk i flyktningleire, skoler og hjelpesentre i Sør-Libanon ser vi at barna har dekorert veggene med tegninger av bombefly og sårede barn. Det gjør inntrykk når fireår­inger velger «palestinsk demonstrasjonstog» som motiv for tegningene sine. Eller når døde og sårede barn ligger og blør under israelske bombefly på store veggtegninger.

Lederen for Beit Atfal-senteret i Rashedie, Mariam Sleiman, forteller oss mer om situasjonen for de palestinske flyktningene. Håpet er en gang å få vende tilbake til hjemlandet. Kampen om å bevare dette håpet er hva det handler om. På vårt spørsmål om musikkprosjektet virkelig gjør noen forskjell i denne hverdagen, forteller hun at ungdommene som deltar her både er gladere, mer initiativrike, nysgjerrige, sosiale og utadvendte enn andre barn og unge. Hun ser prosjektet som en måte å utvikle ledere på i lokalsamfunnet, og flere av de unge blir tilbudt lederopplæring. Hun sier at prosjektet gjør noe med de unges identitet, at det skjer en identitetsendring gjennom arbeidet med musikken.

Med tanke på den pågående rekrutteringen til ekstremistiske grupper, danner en slik liberal pedagogisk påvirkning en viktig motkraft. Én ting er at prosjektet gjør noe med helsesituasjonen, gjennom å motvirke depresjon og håpløshet. Men som et demokratiseringsprosjekt blir det like viktig å tenke på politiske strategier som rommer mulighet for dialog og demokratisk utvikling.

Samfunnsmusikkterapi
Ordene fra Mariam Sleiman bekrefter noen viktige sammenhenger. Vegar, Inger Anne og de andre i prosjektet har skapt et musikalsk praksisfellesskap. Gjennom et system basert på mesterlæring, overføres ferdigheter muntlig fra Mester
Vegar til «svennene», som holder hjulene i gang fra uke til uke. Med åtte-ti unge lærlinger og en større gruppe aspirant­er organisert i grupper av instrumenter, kan alle utvikle seg til mer sentrale roller i samspillet og praksisfellesskapet. Og dette er lær­ing som skjer samtidig med endring av identitet. Identitetsendringen skjer innenfor en sosial og kulturell kontekst, den er situert i en felles skjebne og kamp om overlevelse, om å bevare håp og verdighet.

Det musikalske praksisfellesskapet og den støtten som de norske musikkpedagogene gir, er en form for anerkjennelse som er med på skape noen psykologiske betingelser for å bevare selvrespekten. Men fortsatt er det selvsagt langt igjen til at grunnleggende menneskerettigheter er oppfylt for innbyggerne i de palestinske flyktningleirene, og kampen om anerkjennelse og likeverd er fremdeles bare i sin begynnelse – selv etter seksti år.

Grensene er flytende, mellom pedagogikk og helsearbeid, mellom musikkpedagogikk og samfunnsmusikkterapi. Prosjektet utvikler ikke bare musikalske ferdigheter, men bidrar til å utvikle «citizenship», borgeransvar og samfunnsdeltakelse. Samtidig gir prosjekt­et anerkjennelse til deltakerne og fører til en identitetsendring.
Samfunnsmusikkterapi tilsier at overføring­en til livet utenfor musikkrommet må ivaretas, i dette tilfellet ved at ledelsen også tenker på de unge som de nye lederne. Gjennom konserter og opptredener er gruppa synlig i lokalsamfunnet. Når vi kommer, møter de oss med å synge den libanesiske nasjonalsangen, deretter den palestinske nasjonalsangen, for så å avslutte med «Ja, vi elsker». Sånt gjør inntrykk.

Utdanner pedagoger
Prosjektet i Sør-Libanon gir også unik praksis for studentene på Musikkhøgskolen. Her møter de en ganske så kompleks musikkpedagogisk virkelighet, hvor pedagogiske termer som «rammefaktorer», «elevforutsetninger», «motivasjon», «tilpasset opplæring» og «kulturell identitet» får en påtrengende og aktuell betydning. Med sitt usedvanlige kontaktnett i Libanon har Vegar Storsve også skapt grobunn for at ulike religiøse og politiske grupperinger kan komme sammen i et musikkpedagogisk utviklingsprosjekt.

På en spesialskole i Tyr, Al Sadr Foundation, har Vegar og Inger Anne samlet en gruppe på over førti pedagoger og sosialarbeidere fra tre forskjellige organisasjoner som skal starte et treårig etterutdanningsløp med navnet x-art: Instrumentopplæring, dans, drama, litteratur og forming. Deltakerne, i hovedsak kvinner, kommer fra ulike politiske og religiøse avskygninger; libanesere, palestinere, Hizbolla-tilhengere, Sunni, Shia og ikke-religiøse deltak­ere.
To mannlige førskolelærere (kanskje de eneste i Libanon) deltar også, noe som kunne ha skapt en særlig utfordring for dansegruppene til Inger Anne. Én ting er å spille trommer hos Vegar, noe ganske utenkelig ville det være for enkelte å vrikke på kroppen til svingmusikk med menn til stede. Men denne kultursensitiviteten har de norske kurslederne tatt høyde for, og ved hjelp av gruppedeling og individuell tilrettelegging, kan så vel de mer frilynte som de konservative finne sitt eget eksponeringsnivå i denne spede begynnelsen på et kroppslig og estetisk frigjøringsprosjekt. Derfor heter også tilbudet «pedagogisk koreografi», og ikke dans.

Et enormt behov
Hardest rammet blant palestinerne og libaneserne er de funksjonshemmede. Helsetilbudet er minimalt, og de som har varige fysiske og psykiske funksjonshemninger kommer lett i annen rekke. Det psykiske helsevernet er lite utbygget. Det skal visstnok være bare fem barnepsykiatere i hele Libanon.

Vi møtte et entusiastisk team av helsearbeid­ere i Beit Atfal-senteret ved flyktningleiren Al Bas i utkanten av Tyr. Her vil de gjerne satse på musikkterapi, kunst-, skrive-, dans- og dramaterapi. Men det skorter på faglig ekspertise.
Det mangler ikke på utfordringer, og det er ingen tvil om at Vegar Storsve, Petter Barg og Inger Anne Westby her har satt i gang et viktig forsknings- og utviklingsarbeid med konsekvenser for hvordan vi tenker om musikk­opplæring.
Ved å flytte praksisarenaen for sine studenter, ved å bygge på metodiske prinsipper om flerbruksarrangement, gjennom muntlig musikkopplæring, mesterlære, situert læring gjennom deltakelse i praksisfellesskap, læring gjennom identitetsendring og tverrkulturelt og tverrpolitisk samarbeid står vi overfor en helhetlig og kompleks musikkpedagogisk virkelighet som vil øke vår forståelse av musikkens rolle i utvikling og læring.

Even Ruud
Psykolog og professor ved UiO og NMH, samt leder av NMHs Senter for musikk og helse.


Litteratur:
Aruri, N. (ed.) 2001: Palestinian Refugees. The Right of Return. London: Pluto Press.

Ghandour, N. 2001: Meeting the Needs of Palestinian Refugees in Lebanon. In Aruri, N. i Palestinian Refugees. The Right of Return. London: Pluto Press.

Sophie Rodin og Gro Gjestrud (red.) 2008: Flyktning i Libanon. Fra al-Nakba til Nahr e-Bared. Forum for kultur og internasjonalt samarbeid.


Takk til Vegar Storsve og Inger Anne Westby for innspill til denne artikkelen.
 


Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. ©Musikk•Kultur
Utgiver: Musikk•Kultur AS, Pboks 871, 0104 OSLO. Telefon +47 23 35 61 00
Ansvarlig redaktør Geir Storli
Musikk•Kultur arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk
 
 
Siste Nyheter

 
Siste Bøker & Noter