 |
| |
|
| 18. juni 2010 | Leder |
Stillest vann kan gi tørrest brønn
Det er mange grunner til å mislike en minister. Her er noen:
Da Trond Giske tiltrådte som kulturminister i 2005 var han mislikt for flere forhold: Noen mente han var litt for glad i premierefester, andre mente han var for beslutningsdyktig, for kjapp. Til og med var det noen som mislikte at Giske skaffet penger til kulturen. «Penger er vel og bra, men hva med profilen? Hva med prioriteringene?»
Det er lett å bli mislikt om man stikker seg fram, det gjelder også ministere.
Men så er det dem man aldri misliker, den smørblide fyren som alltid er enig med siste taler, eller den stilleste jenta i klassen. Og det er henne vi skal snakke om nå.
Den stilleste jenta i klassen provoserer ingen, men det er heller ingen som gidder å leke med henne. Hun virker så kjedelig og anonym, og dessuten snakker hun så lavt at ingen hører hva hun sier.
Vi har verken sett eller hørt mye til Anniken Huitfeldt etter at hun overtok som kulturminister. Hvor er du Anniken? Sitter du inne på kontoret og jobber? Er du kanskje den stille flinkisjenta som aldri er med på fest, men som leverer varene når det virkelig gjelder, og som scorer best på prøven uten å skryte av det etterpå?
Nå i juni hadde Anniken sin første store prøve på musikkfeltet siden hun flyttet inn i Kulturdepartementet. Opearen sto da med streikeparolene utenfor departementsvinduene. I det Musikk-Kultur gikk i trykken forelå ikke den endelige sensuren, men alt tydet på ikke bestått.
Operaens ansatte gikk til streik fordi de ikke fikk det de ble lovet av bråkebøtta Giske i PSU-forhandlingene. Han var den aktive tredjepart som «løste» den forrige musikerstreiken i 2006 med sitt initiativ til det partssammensatte utvalget (PSU). Mens de ansatte i Trondheim Symfoniorkester, Stavanger Symfoniorkester og Bergen Filharmoniske Orkester ble enige med arbeidsgiverne i fjor om avtaleendringer og lønnskompensasjon, sto Operaen, Kristiansand Symfoniorkester og Blåseensemblet i Halden igjen uten noe som helst. Nå føler de seg urettferdig behandlet av ministeren.
Men som den stilleste jenta i klassen sniker Anniken seg langs veggene i departementet når de streikende står utenfor og krever hennes avgang. Og hun nekter å svare ordentlig på hvorfor de tre nevnte ensemblene blir forskjellsbehandlet fra de andre orkestrene.
Det hjelper ikke å rekke hånda forsiktig i været når Jens og Sigbjørn står ved kateteret i et klasserom fylt av ministere som skriker om oppmerksomheten. Kjære, stille Anniken. Er du tilstrekkelig glad i departementet ditt og engasjert i kulturen, til å heve røsten og kanskje gjøre deg upopulær?
Stillest vann har dypest grunn, sies det. Hva er din grunn, Anniken?
|
  |
| |
|
|
|
|
|
| |
Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.
©Musikk•Kultur
Utgiver: Musikk•Kultur AS, Pboks 871, 0104 OSLO. Telefon +47
23 35 61 00
Ansvarlig redaktør Geir
Storli
Musikk•Kultur arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler
for go
|
|
|
|
